Noen ganger stopper verden litt opp- heldigvis

När du klär av dig
Jag skulle säga nåt om jorden
Nånting om hur jävlig mänskan är
Jag sökte efter dom perfekta orden
Det kan gå när du inte är här

När du kommer stannar allting av
När du klär av dig
När du klär av dig
Slutar världen snurra kring sitt nav
När du klär av dig
När du klär av dig

Jag hade precis nånting på tungan
Som kanske kunde göra någon gott
Som kunde få en man att sluta längta
Efter nåt som han redan har fått
När du kommer stannar allting av
När du klär av dig
När du klär av dig
Slutar världen snurra kring sitt nav
När du klär av dig
När du klär av dig
Bilden blir flimmer och ljudet blir brus
Försvinner I ett hål I väggen
Nånstans ser du stora fina vita hus
För när du kommer stannar allting av
När du klär av mig
När du klär av dig
Slutar världen snurra kring sitt nav
När du klär av dig
När du klär av dig


Bo Kaspers orkester

Happy new ears - stillhetens musikk

I 1951 besøkte komponisten, poeten og grafikeren John Cage et såkalt anekoisk kammer på Harvard universitet. Det vil si et totalt lysisolert rom konstruert for forskning på hørselskader og akustikk. I dette rommet skulle det i følge teorien herske fullstendig stillhet, men Cage kunne sverge på at han kunne høre nervesystemet sitt dirre og blodet som surklet i kroppen og konkluderte: Det finnes ingen stillhet. Selv i stillheten er det lyd.

Denne opplevelsen overbeviste Cage om at stillheten ikke kan defineres som pause mellom andre lyder, og derfor fantes det heller ikke stillhet i musikken, mente han; bare en annen form for musikk. Det var denne musikken, dvs. pausene og stillheten Cage gjorde til sitt kunsneriske prosjekt. Han ga stillheten like høy status som musikken, og hevdet at hvis man bare lyttet, ville man høre at all lyd var musikk. I arbeidet med å skape en ny og naturlig musikk, som ikke var bundet av tradisjon og systemer, tok Cage alle tonale og harmoniske strukturer ut av komposisjonene sine. Hans mest kjente og mest ekstreme komposisjon er 4`33. Ved urfamførelsen i 1952 satt David Tudor ved et flygel i 4 minutter og 33 sekunder, (et tidsrom bestemt ved hjelp av I Ching-sanseoperasjoner) uten å trykke på en eneste tangent. I løpet av stykket viftet han kun med hånden tre ganger for å markere at en ny sats begynte. Legenden vil ha det til at vinduene i konsertsalen sto på vidt gap og at regnet falt hardt utenfor, noe som viser stykkets ekstreme åpenhet: De tilfeldige lydene på et gitt tidspunkt og et gitt sted inngår i stykket.

Cages poetikk (han skrev lydpoesi):

"I have nothing to say and I`m saying it and thats poetry"

Livets veier

Det er snøføyk ute og levende lys inne. Julen er tiden for fortellinger og ettertanke. Her kommer en av Karen Blixen, som hun forteller i Den afrikanske farm:


"Da jeg var barn, viste de meg et bilde, et levende bilde på den måten at det ble til og formet seg for øynene på tilskueren mens kunstneren fotalte. Historien som hang sammen med bildet ble hver gang gjentatt med nøyaktig samme ord: I et lite, rundt hus med en liten, trekantet hage til, bodde det en mann. Ikke langt fra huset var et vann med en mengde fisk i , som mannen fisket og solgte i byen. En natt ble han vekket av en forferdelig støy, og mannen ga seg i vei i mørket for å se hva som var på ferde. Han sprang nedover mot vannet. Her tok fortelleren til å trekke opp mannens rute, som et kart over en hærs bevegelser. Først sprang han mot sør. Her snublet han i en stein som lå midt på veien, og litt etter falt han i en grøft, kom seg opp igjen, falt i en annen grøft, kom seg opp igjen, falt i en tredje grøft, og kom seg til slutt også opp av den.

Han skjønte nå at han hadde tatt feil. og at støyen ikke kom fra den kanten, og han sprang tilbake mot nord. Men da han var der, syntes han at støyen kom sørfra, og han sprang samme veien tilbake. Han snublet først over en stor stein som lå midt på veien, og litt etter falt han i en grøft, kom seg opp igjen, falt i en annen grøft, kom seg opp igjen, falt i en tredje grøft, kom seg til slutt også opp av den.
Nå hørte han tydelig at støyen kom fra den andre enden av vannet. Han for da dit og så at det var en stor lekk i demningen der, og alt vannet og fiskene strømmet ut gjennom hullet. Han ga seg i lag med å stoppe lekkasjen, og strevde med det hele natten, og først da han var ferdig fikk han tilbake til huset sitt og la seg. Da mannen våknet om morgenen og så ut av det lille runde vinduet - hva så han da? - En stork! "


Blixens kommentar til fortellingen:

"Jeg er glad jeg har hørt denne historien, og jeg vil huske på den i nødens stund. Mannen i historien ble grusomt narret, og svære hindringer ble lagt i veien for ham. Han må ha tenkt: For en lang rekke uhell! Som det går opp og ned for meg! Han må ha undret seg over hva meningen kunne være med alle hans prøvelser, han kunne ikke vite det var en stork.

Den mannen fikk også sin lønn, om morgenen så han storken. Da må han ha ledd høyt.

Når mitt livs løp er fullført, skal da jeg, skal da andre mennesker se en stork?"

Blixen-jul

Denne bloggen har jo Karen Blixen som sin høye beskytter og inspirasjonskilde, selv om det ikke er mange innlegg som handler direkte om henne. Det gjør det heller ikke denne gangen, for dette er bare om pynt fra Rosendahl som er oppkalt etter henne. Ettersom det ærverdige designerfirmaet er hovedsponsor for blixenmuseet på Rungstedslund, har de vel rett til å tjene penger på navnet hennes også. Greit det, hvis det bidrar til at det sjarmerende stedet på Strandvejen mellom Helsignør og København blir vedlikeholdt i Karens ånd.

Det er jo likevel litt ironisk at den nye serien til Rosendahl er julepynt, for Blixen var ikke særlig begeistret for jul. Men hun elsket selskapligheter og å pynte, så derfor feiret hun likevel, men helst ikke hjemme på Rungstedslund. Hun var ofte hos familie og venner om jul. I tillegg til å fortelle historier elsket hun blomster (og fugler) og hun satte dem gjerne sammen i buketter og oppsatser på nye og utradisjonelle måter (blomstene altså). Derfor er blomsten ledemotiv i den nye serien.

Apropos Blixens skepsis til julens budskap; her er et sitat fra henne:

"På den tid da Kristi gjenkomst til jorden var en kjensgjerning, ble det nedsatt en komité som skulle ordne med å ta imot ham på en verdig måte. Etter at komiteen hadde drøftet saken, sendte den ut et sirkulære som frabad seg all svinging og kasting med palmegrener og alle hosiannarop". :-)

De oversette I

Jeg har lyst til å skrive om noen av de forfatterne jeg liker, og som jeg syns får for lite anerkjennelse og oppmerksomhet. Det fungerer jo slik at de forfatterne som er på TV eller som blir omtalt der er de som finnes. Du eksisterer ikke hvis du ikke viser ansiktet ditt på TV. Men for å bli invitert på Skavlan eller andre praterogram står kriteriet medievennlig ( =folkelig?) sterkere enn kvalitet og variasjon. Takk og lov for innkjøpsordningen, ellers ville vi blitt dømt til å lese krim hele gjengen, for det er det som selger, punktum. Men vi vil også det som er litt annerledes, rart, litt ugreit og vanskeligere å trenge gjennom.
Den første jeg har lyst til å trekke fram er Inghill Johansen.

Jeg kom over hennes bok Suge ved en tilfeldighet. Jeg likte det lille formatet, som forøvrig alle hennes bøker har. Det er ganske betegnende for hennes lavmælte, beskjedne, men likevel insisterende stil. Jeg vet ikke om Inghill Johansen kvalifiserer til det Kafka kalte "den mindre litteraturen" i artikkelen Pour une Littérature Mineure.


Forfatterskapet er også relativt begenset, nærmere bestemt til fire bøker. Når hun ikke skriver, er Inghill Johansen lærer og bosatt i Drammen. Den første; Hjertehvitt, er den eneste som har sjangerbetegnelsen roman, men som etter min oppfatning er den minst interessante. De andre tre; Suge, Klage og Forsvinne, kalles bare prosa. De har ikke en tydelig handling med et plot, men vi ser konturene av ulike menneskers skjebner framstilt litt fragmentert og drømmeaktig, men aldri med innblanding av overnaturlige eller direkte surrealistiske innslag.
I Suge er jeg-personen i ferd med å skrive av seg en sorg, så på en måte er det en frigjøringstekst. Kvinnen (tror jeg det er) er litt "on the edge": Et overfølsomt sinn gjør at hun ønsker å beskytte seg mot verden:

..."Jeg tenker på å sette en lapp foran det ene øyet. Ikke fordi det er skadet eller skjevt, men for å beskytte"...


Samtidig som det handler om sorg og kjærlighet, tematiseres selve skrivingen. Dette utdraget kan muligens sees på som Inghill Johansens poetikk:

..."Katt.
Jeg tømmer deg for alt innhold mens det ennå er varmt og flyter. Jeg arbeider i mørket, ser nesten ikke. Alle de ni livene og dette tiende i mine hender.
Er jeg redd?
Den beinhvite skapningen foran meg kan ikke gjøre meg noe?
Katt, du rører deg ikke lenger. Maler ikke mer?
Katt?
Nå tar jeg ut hjertet, nå skriver jeg hjertet og slik slutter det å banke. Og øynene, nå tar jeg ut øynene, nå skriver jeg øynene og slik slutter de å se. Og pusten, nå kveler jeg pusten og jeg holder hendene for skriket, og slik slutter det å eksistere.
Nå skriver jeg alt, og så blir det langsomt borte"...


Det er først og fremst skrivemåten til Inghill Johansen som fascinerer meg. Det er et "nedkjølt", understatement- språk som på samme tid er svært ladet av begjær og frihetstrang:


..."På samme måte som en fakir bare kan ligge på en spikermatte i tretten døgn før han må reise seg og gå, på samme måte burde en reise seg og gå når kjærligheten blir for uutholdelig"...

Når bokomslaget skjemmer

Jeg har begynt å legge merke til at veldig mange bøker som handler om filosofi, vitenskap eller litteraturteori har eksepsjonelt stygge omslagsdesign. Vanligvis er det et nærbilde av forfatteren. Jeg er fullstendig inneforstått med at det ikke bør være en forutsetning at forfattere, filosofer og teoretikere bør være pene, men hvorfor i alle dager vil forlaget ha disse grusomme portrettbildene på forsidene? Se bare på disse:

Ludwig Wittgenstein ser nærmest forrykt ut på dette omslaget. (Man skal heller ikke se helt bort i fra at man selv blir det hvis man prøver å lese den) Tittelen er Tractatus Logico-Philosophicus. Den siste setningen er i hvert fall fornuftig: "Det man ikke kan tale om, må man tie om". Essensen er om språket overhodet kan fungere som et middel til å gjengi virkeligheten i tankene og følelsene. Det er jo interessant, men er forlaget tjent med å skremme leseren med omslaget?



"Estetisk teori" av Theodor Adorno er heller ikke direkte lettlest, men omslagsfotoet medvirker ikke akkurat til at man får lyst til å lese den. Litt ironisk, ettersom det handler om estetikk... Begge disse er fra Gyldendal forlag i den såkalte Fakkelserien, så det er mulig dette er valgt med omhu. Forlagene er ellers svært fokusert på hva som selger, men her har de åpenbart gjort et unntak.


Jeg er sikker på at det finnes mer flatterende bilder av Foucault enn dette. Dette kan jo skremme fanden på flatmark... Vi ville vel trodd på at disse mennene er sprenglærde selv med litt mer innbydene omslagsdesign.

Et symposium om Tarjei Vesaas

Som lærer i"den høyere offentlige skolen", som Dag Solstad kanskje ville uttrykt det, er det ikke ofte man har anledning til å komme seg ut og se hva som foregår utenfor skolens indre liv. Sjeldnere har det blitt etter det såkalte kunnskapsløftet, som har resultert i et minimum av etterutdanning, som består i å kjøre alle gjennom de samme kursene. (Jeg griper derfor muligheten så ofte jeg kan til noe som virkelig angår meg). Denne gangen var det institutt for nordiske og lingvistiske studier og Gyldendal som arrangerte et symposium om Tarjei Vesaas. Tidspunktet passet meg særlig godt, ettersom begge "Vesaasane" snart er på tapetet for mine to avgangsklasser - jeg ville hente inspirasjon til å formidle Vesaas med en ny glød.

På toget mot hovedstaden ble humøret mitt bedre for hver stasjon. Jeg tenkte på Tarjei Vesaas og lurte på hva for et verk jeg likte best. Da gikk den ubehagelige sannheten at det er flere jeg ikke har lest opp for meg, og at jeg kanskje har slått meg for mye til ro med de lesningene jeg gjorde for lenge siden. Han hadde vært min første litterære forelskelse - det var i tredje gym, og jeg skulle skrive særoppgave. Norsklæreren min på den tiden var en nærmest selverklært "burugle". Hun hadde kommet i den alderen hvor enkelte gir fullstendig blanke i vanlig folkeskikk og hvordan de påvirker omgivelsene. Litt divatakter er jo bare sjarmerende, men alt har en grense... Hun kunne komme inn i klasserommet med stilbunken (vi hadde lov til å kalle det stil den gangen) under armen og erklære høylytt mens hun slapp denne i all sin tyngde fra en viss høyde ned på kateteret: "Jeg er SUR"! Hun foreslo at klassen skulle ha felles særoppgave i norrønt, hvor hun tilbød undervisning. Jeg visste umiddelbart at dette ville jeg ikke! Jeg skulle finne min egen litteratur, og det gjorde jeg. Jeg fant Det store spelet i ei bokhylle hjemme hos noen i familien i et kjedelig selskap.

Dessverre rakk jeg ikke å ankomme før mot slutten av andre innleder, som var Sissel Lie med den nydelige tittelen "Hjartet er kløyvd i to i all løynd" - Fortelle én historie for å fortelle en annen historie. Jeg fikk naturlig nok ikke helt tak i hva hun hadde snakket om. Likevel var det stas å få se og høre Sissel Lie "live" - ettersom hun har oversatt en av mine senere store leseropplevelser, Nattspråk av Helene Cixous (som jeg for øvrig leste om igjen flere år senere uten å få særlig mye ut av det) Jeg tror derfor at leseropplevelser har mye med timing å gjøre. En er mottakelig for en skrivemåte, en stil, en tematikk i et tidsrom i livet, på andre tidspunkt forstår en ikke sin egen tidligere fascinasjon. Det handler om noe mer enn at smaken forandrer seg. Jeg fant derimot at Sissel Lie hadde delt ut noen støttetekster. Av det kunne jeg lese at hun hadde sammenlignet Vesaas og nettopp Cixous! (At jeg ikke kunne fått vikar til mine to undervisningstimer!) De utvalgte tekstene var fra Båten om kvelden og Blendverk. Opphavelege scener. Da er det ingen annen råd enn at jeg må prøve å finne ut av sammenhengen på egen hånd - det er vel det som er moderne pedagogikk: What`s in it for me"

Hans Herbjørnsrud plasserte "Vesaas i verden" i sitt foredrag. For øvrig også en flott tittel. Jeg liker gode titler. Faktisk har jeg en helt knippe gode titler til romaner og diktsamlinger liggende i skuffen, men det blir liksom bare med titlene. Det var på dette tidspunktet at det gikk opp for meg at jeg hadde dratt av gårde til hovedstaden, til det splitter nye Litteraturhuset, til en konferanse om selveste Tarjei Vesaas, en av landets største forfattere, uten penn! Da gjaldt det å skjerpe den auditive sansen og ikke lene intellektet til et skarve skriveredskap.

Så var det kaffepause. Kaffi lyt ein ha. Han som sammen med blant andre Dag Solstad for over tretti år sida fastslo at han ikke ville gi kaffekjelen vinger, skulle forresten ha det siste foredraget. (For de uinvidde: Jan Erik Vold) Det var det jeg gledet meg mest til, for det skulle være om min favorittroman Fuglane. Det skulle vise seg at han ikke lenger var så opptatt av hva som bør ha vinger og ikke. Det var det derimot andre som var. Ettersom han var så høflig å komme to foredrag før han selv skulle i vinden, var det bare ledig ved siden av meg på bakerste benk. Ja, vi var nesten som kongelige å regne; kom sist og gikk først. Gikk først vet jeg ikke om passet på han, men for min del hadde jeg ikke budsjettert med avsluttende middag. Det gjelder å ikke be om for mye, så får jeg kanskje dra ut på tur igjen hvis jeg spør. Men tilbake til bakerste benk. Etter hver innleder var det åpent for at folk kunne komme med spørsmål, kommentarer og innspill, sånt som det var rom for i den opprinnelige praktiseringen av symposium. Det var riktignok ikke vin på bordene, men det var artig likevel. Det var Trude Marstein sin tur til å holde innledning. Hun kunne gått rett inn i profilkretsen uten opptaksprøve etter sitt foredrag. Hun holdt dommedag, ikke over seg selv, det kan hun jo spare til diktningen sin, men over alt som minner om bilder, symboler og allegorier. Tolkning er en uting. Virkeligheten som teksten viser til er viktigere. Virkeligheten ja, - eller er det kvireligheten. Hva er mest virkelig? Deretter drev hun litt obligatorisk gjøn med norsklærere som hun antok fremdeles holdt det gående med jakten på virkemidlene. En lett akademisk latter gjennom salen. Elevene fikk også gjennomgå, men de er jo delvis unnskyldt fordi de er under sterk påvirkning av lærerne sine. Komiske sitater fra særoppgaver hentet fra internett, hvor elevene så det meste som bilder. Lett latter igjen. Tid for innrømmelse: Brannen og Huset i mørkret er vanskelig å lese kun på et konkret plan, så de romanene liker ikke Marstein... Noen spørsmål eller kommentarer? Jeg ventet på at konkretismens gamle talsmann ved min side skulle applaudere, men i stedet vred han seg på stolen og sukket opptil flere ganger i løpet av foredraget. Tidene forandrer seg, og vi med dem. Kaffepause igjen. Jeg tok mot til meg og spurte han om ikke Marstein nettopp hadde proklamert poetikken hans og at det hadde vært interessant med en kommentar fra han. Jeg ble ikke mye klokere av svaret, skjenket meg kaffe og sjekket mobilen min. Og det streifet meg at det jeg husket best fra min notatløse opplevelse av Herbjørnsrud var et bilde han brukte om Tarjei Vesaas som den forfatteren i litteraturhistorien med de tynneste skosålene. Metaforene erstatter ikke virkeligheten, Marstein, de tydeliggjør, underliggjør, vrir på den og viser den fram på en ny måte. Lunsjen besto av en fortreffelig suppe, men det fineste med den (lunsjen altså) var å høre stemmen til Bjarte Breiteig i virkeligheten, og oppdage at den er nesten like fascinerende monoton som på novelleopplesningen på den nye lærebokas nettsider. Det er altså ikke kunstnerisk beregning slik jeg prøvde å foreslå for elevene mine, etter at de påpekte dette. Jeg ble egentlig ganske glad for den observasjonen, ettersom det tross alt var byggfagselever, som nettopp hadde vært gjennom et forsøk på en sped innføring i retorikk fra min side og lært at variasjon i stemmebruk er et virksomt knep.

Jeg fikk også dele bord med arrangøren, representert ved Irene Engelstad, som ikke hadde innlegg denne gang, men holdt behørig i trådene. Hun presenterte seg høflig, men ble opptatt av å snakke med Olav, selveste Vesaas-sønnen før jeg rakk å si mitt navn. Han skulle jo så men slippe boka si om Halldis akkurat denne dagen.Det var et slags historisk sus over dagen for min del, en dag å huske. Sidemannen min hadde overtatt mikrofonen, og stolen overtatt av Guri, sjølveste Vesaas-dattera. Å sitte der i hovedstaden, på Litteraturhuset med sola og slottsparken i ryggen og veksle blikk og et lunt smil med henne etter en slående replikk fra talerstolen...
..."Båtane på stranden har dregi seg/ saman til rådsmøte./ ( ) Ingenting har dei slegi fast / under sitt rådsmøte"... - men vi er her