Et symposium om Tarjei Vesaas

Som lærer i"den høyere offentlige skolen", som Dag Solstad kanskje ville uttrykt det, er det ikke ofte man har anledning til å komme seg ut og se hva som foregår utenfor skolens indre liv. Sjeldnere har det blitt etter det såkalte kunnskapsløftet, som har resultert i et minimum av etterutdanning, som består i å kjøre alle gjennom de samme kursene. (Jeg griper derfor muligheten så ofte jeg kan til noe som virkelig angår meg). Denne gangen var det institutt for nordiske og lingvistiske studier og Gyldendal som arrangerte et symposium om Tarjei Vesaas. Tidspunktet passet meg særlig godt, ettersom begge "Vesaasane" snart er på tapetet for mine to avgangsklasser - jeg ville hente inspirasjon til å formidle Vesaas med en ny glød.

På toget mot hovedstaden ble humøret mitt bedre for hver stasjon. Jeg tenkte på Tarjei Vesaas og lurte på hva for et verk jeg likte best. Da gikk den ubehagelige sannheten at det er flere jeg ikke har lest opp for meg, og at jeg kanskje har slått meg for mye til ro med de lesningene jeg gjorde for lenge siden. Han hadde vært min første litterære forelskelse - det var i tredje gym, og jeg skulle skrive særoppgave. Norsklæreren min på den tiden var en nærmest selverklært "burugle". Hun hadde kommet i den alderen hvor enkelte gir fullstendig blanke i vanlig folkeskikk og hvordan de påvirker omgivelsene. Litt divatakter er jo bare sjarmerende, men alt har en grense... Hun kunne komme inn i klasserommet med stilbunken (vi hadde lov til å kalle det stil den gangen) under armen og erklære høylytt mens hun slapp denne i all sin tyngde fra en viss høyde ned på kateteret: "Jeg er SUR"! Hun foreslo at klassen skulle ha felles særoppgave i norrønt, hvor hun tilbød undervisning. Jeg visste umiddelbart at dette ville jeg ikke! Jeg skulle finne min egen litteratur, og det gjorde jeg. Jeg fant Det store spelet i ei bokhylle hjemme hos noen i familien i et kjedelig selskap.

Dessverre rakk jeg ikke å ankomme før mot slutten av andre innleder, som var Sissel Lie med den nydelige tittelen "Hjartet er kløyvd i to i all løynd" - Fortelle én historie for å fortelle en annen historie. Jeg fikk naturlig nok ikke helt tak i hva hun hadde snakket om. Likevel var det stas å få se og høre Sissel Lie "live" - ettersom hun har oversatt en av mine senere store leseropplevelser, Nattspråk av Helene Cixous (som jeg for øvrig leste om igjen flere år senere uten å få særlig mye ut av det) Jeg tror derfor at leseropplevelser har mye med timing å gjøre. En er mottakelig for en skrivemåte, en stil, en tematikk i et tidsrom i livet, på andre tidspunkt forstår en ikke sin egen tidligere fascinasjon. Det handler om noe mer enn at smaken forandrer seg. Jeg fant derimot at Sissel Lie hadde delt ut noen støttetekster. Av det kunne jeg lese at hun hadde sammenlignet Vesaas og nettopp Cixous! (At jeg ikke kunne fått vikar til mine to undervisningstimer!) De utvalgte tekstene var fra Båten om kvelden og Blendverk. Opphavelege scener. Da er det ingen annen råd enn at jeg må prøve å finne ut av sammenhengen på egen hånd - det er vel det som er moderne pedagogikk: What`s in it for me"

Hans Herbjørnsrud plasserte "Vesaas i verden" i sitt foredrag. For øvrig også en flott tittel. Jeg liker gode titler. Faktisk har jeg en helt knippe gode titler til romaner og diktsamlinger liggende i skuffen, men det blir liksom bare med titlene. Det var på dette tidspunktet at det gikk opp for meg at jeg hadde dratt av gårde til hovedstaden, til det splitter nye Litteraturhuset, til en konferanse om selveste Tarjei Vesaas, en av landets største forfattere, uten penn! Da gjaldt det å skjerpe den auditive sansen og ikke lene intellektet til et skarve skriveredskap.

Så var det kaffepause. Kaffi lyt ein ha. Han som sammen med blant andre Dag Solstad for over tretti år sida fastslo at han ikke ville gi kaffekjelen vinger, skulle forresten ha det siste foredraget. (For de uinvidde: Jan Erik Vold) Det var det jeg gledet meg mest til, for det skulle være om min favorittroman Fuglane. Det skulle vise seg at han ikke lenger var så opptatt av hva som bør ha vinger og ikke. Det var det derimot andre som var. Ettersom han var så høflig å komme to foredrag før han selv skulle i vinden, var det bare ledig ved siden av meg på bakerste benk. Ja, vi var nesten som kongelige å regne; kom sist og gikk først. Gikk først vet jeg ikke om passet på han, men for min del hadde jeg ikke budsjettert med avsluttende middag. Det gjelder å ikke be om for mye, så får jeg kanskje dra ut på tur igjen hvis jeg spør. Men tilbake til bakerste benk. Etter hver innleder var det åpent for at folk kunne komme med spørsmål, kommentarer og innspill, sånt som det var rom for i den opprinnelige praktiseringen av symposium. Det var riktignok ikke vin på bordene, men det var artig likevel. Det var Trude Marstein sin tur til å holde innledning. Hun kunne gått rett inn i profilkretsen uten opptaksprøve etter sitt foredrag. Hun holdt dommedag, ikke over seg selv, det kan hun jo spare til diktningen sin, men over alt som minner om bilder, symboler og allegorier. Tolkning er en uting. Virkeligheten som teksten viser til er viktigere. Virkeligheten ja, - eller er det kvireligheten. Hva er mest virkelig? Deretter drev hun litt obligatorisk gjøn med norsklærere som hun antok fremdeles holdt det gående med jakten på virkemidlene. En lett akademisk latter gjennom salen. Elevene fikk også gjennomgå, men de er jo delvis unnskyldt fordi de er under sterk påvirkning av lærerne sine. Komiske sitater fra særoppgaver hentet fra internett, hvor elevene så det meste som bilder. Lett latter igjen. Tid for innrømmelse: Brannen og Huset i mørkret er vanskelig å lese kun på et konkret plan, så de romanene liker ikke Marstein... Noen spørsmål eller kommentarer? Jeg ventet på at konkretismens gamle talsmann ved min side skulle applaudere, men i stedet vred han seg på stolen og sukket opptil flere ganger i løpet av foredraget. Tidene forandrer seg, og vi med dem. Kaffepause igjen. Jeg tok mot til meg og spurte han om ikke Marstein nettopp hadde proklamert poetikken hans og at det hadde vært interessant med en kommentar fra han. Jeg ble ikke mye klokere av svaret, skjenket meg kaffe og sjekket mobilen min. Og det streifet meg at det jeg husket best fra min notatløse opplevelse av Herbjørnsrud var et bilde han brukte om Tarjei Vesaas som den forfatteren i litteraturhistorien med de tynneste skosålene. Metaforene erstatter ikke virkeligheten, Marstein, de tydeliggjør, underliggjør, vrir på den og viser den fram på en ny måte. Lunsjen besto av en fortreffelig suppe, men det fineste med den (lunsjen altså) var å høre stemmen til Bjarte Breiteig i virkeligheten, og oppdage at den er nesten like fascinerende monoton som på novelleopplesningen på den nye lærebokas nettsider. Det er altså ikke kunstnerisk beregning slik jeg prøvde å foreslå for elevene mine, etter at de påpekte dette. Jeg ble egentlig ganske glad for den observasjonen, ettersom det tross alt var byggfagselever, som nettopp hadde vært gjennom et forsøk på en sped innføring i retorikk fra min side og lært at variasjon i stemmebruk er et virksomt knep.

Jeg fikk også dele bord med arrangøren, representert ved Irene Engelstad, som ikke hadde innlegg denne gang, men holdt behørig i trådene. Hun presenterte seg høflig, men ble opptatt av å snakke med Olav, selveste Vesaas-sønnen før jeg rakk å si mitt navn. Han skulle jo så men slippe boka si om Halldis akkurat denne dagen.Det var et slags historisk sus over dagen for min del, en dag å huske. Sidemannen min hadde overtatt mikrofonen, og stolen overtatt av Guri, sjølveste Vesaas-dattera. Å sitte der i hovedstaden, på Litteraturhuset med sola og slottsparken i ryggen og veksle blikk og et lunt smil med henne etter en slående replikk fra talerstolen...
..."Båtane på stranden har dregi seg/ saman til rådsmøte./ ( ) Ingenting har dei slegi fast / under sitt rådsmøte"... - men vi er her