De oversette I

Jeg har lyst til å skrive om noen av de forfatterne jeg liker, og som jeg syns får for lite anerkjennelse og oppmerksomhet. Det fungerer jo slik at de forfatterne som er på TV eller som blir omtalt der er de som finnes. Du eksisterer ikke hvis du ikke viser ansiktet ditt på TV. Men for å bli invitert på Skavlan eller andre praterogram står kriteriet medievennlig ( =folkelig?) sterkere enn kvalitet og variasjon. Takk og lov for innkjøpsordningen, ellers ville vi blitt dømt til å lese krim hele gjengen, for det er det som selger, punktum. Men vi vil også det som er litt annerledes, rart, litt ugreit og vanskeligere å trenge gjennom.
Den første jeg har lyst til å trekke fram er Inghill Johansen.

Jeg kom over hennes bok Suge ved en tilfeldighet. Jeg likte det lille formatet, som forøvrig alle hennes bøker har. Det er ganske betegnende for hennes lavmælte, beskjedne, men likevel insisterende stil. Jeg vet ikke om Inghill Johansen kvalifiserer til det Kafka kalte "den mindre litteraturen" i artikkelen Pour une Littérature Mineure.


Forfatterskapet er også relativt begenset, nærmere bestemt til fire bøker. Når hun ikke skriver, er Inghill Johansen lærer og bosatt i Drammen. Den første; Hjertehvitt, er den eneste som har sjangerbetegnelsen roman, men som etter min oppfatning er den minst interessante. De andre tre; Suge, Klage og Forsvinne, kalles bare prosa. De har ikke en tydelig handling med et plot, men vi ser konturene av ulike menneskers skjebner framstilt litt fragmentert og drømmeaktig, men aldri med innblanding av overnaturlige eller direkte surrealistiske innslag.
I Suge er jeg-personen i ferd med å skrive av seg en sorg, så på en måte er det en frigjøringstekst. Kvinnen (tror jeg det er) er litt "on the edge": Et overfølsomt sinn gjør at hun ønsker å beskytte seg mot verden:

..."Jeg tenker på å sette en lapp foran det ene øyet. Ikke fordi det er skadet eller skjevt, men for å beskytte"...


Samtidig som det handler om sorg og kjærlighet, tematiseres selve skrivingen. Dette utdraget kan muligens sees på som Inghill Johansens poetikk:

..."Katt.
Jeg tømmer deg for alt innhold mens det ennå er varmt og flyter. Jeg arbeider i mørket, ser nesten ikke. Alle de ni livene og dette tiende i mine hender.
Er jeg redd?
Den beinhvite skapningen foran meg kan ikke gjøre meg noe?
Katt, du rører deg ikke lenger. Maler ikke mer?
Katt?
Nå tar jeg ut hjertet, nå skriver jeg hjertet og slik slutter det å banke. Og øynene, nå tar jeg ut øynene, nå skriver jeg øynene og slik slutter de å se. Og pusten, nå kveler jeg pusten og jeg holder hendene for skriket, og slik slutter det å eksistere.
Nå skriver jeg alt, og så blir det langsomt borte"...


Det er først og fremst skrivemåten til Inghill Johansen som fascinerer meg. Det er et "nedkjølt", understatement- språk som på samme tid er svært ladet av begjær og frihetstrang:


..."På samme måte som en fakir bare kan ligge på en spikermatte i tretten døgn før han må reise seg og gå, på samme måte burde en reise seg og gå når kjærligheten blir for uutholdelig"...