Skal bare.. skulle ha gjort, sa Albert Åberg

Albert Åberg har blitt voksen i romanen Hässelby av Johan Harstad. For en genial idé å dikte videre på en allerede oppdiktet person. (Vi skal ikke se bort fra at vi nå får et rush av romaner om Pippi, Aurora og barnebarnet til Pompel og Pilt) Det ligger nok både en gevinst og et draw-back i at mange allerede har et forhold til hovedpersonen du skal forsøke å fortelle en troverdig livshistorie om. Albert, som de fleste av oss kjenner, en helt vanlig gutt med en helt vanlig far som lever et helt vanlig drabantbyliv, litt kjedelig kanskje, men trygt. I Gunilla Bergströms bøker får vi ikke vite så mye om hvordan Alberts far har det, men som voksne lesere kan vi jo gjøre noen kvalifiserte gjetninger. Det har også Johan Harstad i høyeste grad gjort, og etter min mening er dette en roman som ruver i landskapet av samtidslitteraturen. Han spenner opp et lerret i stort format, men maler ikke bare med bred pensel. De nære relasjonene og det lille forstadsmiljøet blir skildret. Det er blitt gjort før, men fordi han har et videre perspektiv blir romanen mer interessant enn for eksempel drabantby-oppvekstskildringene til Tove Nilsen. Ikke bare fordi vi blir tatt med til Hong Kong, Paris og München, men blant annet de mange referansene til film, bøker, poptekster og vitenskap som ikke virker påklistret, men utvider meningen og horisontenfor den som leser. Vi får intrapsykologi, parapsykologi og sivilisasjonskritikk samlet på ett brett, servert, men ikke på sølvfat, for det er ikke mye som glimrer i denne romanen.

Synkronitet er et viktig fenomen i romanen, dvs. spørsmålet om tilværelsen ikke består av en rekke tilfeldigheter, men er et mønster hvor alt henger sammen. Jeg har diskutert dette tidligere med en venninne som er svært fascinert av denne teorien, som også Jung har skrevet om. Når jeg treffer henne i morgen(vi treffes ikke så ofte) vil hun garantert hardnakket påstå at det ikke var tilfeldig at jeg leste Hässelby rett før jeg skulle møte henne. Jeg fikk faktisk litt lyst til å lese boka "The roots of coincidence" av Arthur Koestler, som Albert har lest og etter hvert grubler litt for mye på... Det går ikke så bra med Albert. Det er vel ikke å røpe for mye, ettersom bokas forside reklamerer med kommentaren "Albert Åberg i undergangsroman av internasjonalt format" fra anmeldelse i Dagbladet. Romanen starter med en tilsynelatende middelmådig sosialrealistisk skrivemåte, som fikk meg til å lure på om det var verd å fortsette lesningen (noe jeg ofte opplever med romaner) Etterhvert ble det derimot mer og mer interessant, og jeg fikk assosiasjoner til Murakamis "Kafka på stranden" der virkeligheten begynner å glippe, og man begynner og bli usikker på hva som er fantasi (slik det sikkert arter seg i hodet på hovedpersonen) Som de fleste av oss er Albert i slekt med Peer Gynt, som møter disse skikkelsene Bøygen, Knappestøperen og Den fremmede passasjer, som konfronterer Peer med livet han har levd, eller ikke levd. "Vi er tanker, du skulle tenkt oss", osv.

Det blir ikke det samme å lese Albert Åberg for barn etter dette. Albert, som tror at han vet at spøkelser ikke fins, men...