Det kan være en trøst for de mest bekymrede i blant oss. Uhell med satelitter skjer sjelden, og de fleste kommer ned i ordnede former, brenner opp underveis eller forsvinner ut i verdensrommet. Det siste er forresten ikke så uproblematisk som det kan høres ut. Menneskene har visstnok klart å samle en del søppel også ute i verdensrommet. Selv om det er en uendelighet der ute, går denne søpla, bestående av gamle satelittdeler osv. i en bane kalt "Kirkegårdsbanen". Denne søpla farer rundt i en hastighet på rundt 25000 km i timen. Det kan være skummelt for romferger, som kan risikere å få steinsprut og det som verre er.
En astroide sneiet jorda i forrige uke. Den sneiet ikke i betydningen at det var fare for Eiffeltårnet eller Empire State building. Den passerte rett bortafor månen. I astronome kretser kalles det å sneie. Den veide 250 kilo, men det spiller jo mindre rolle nå. Det som derimot kan interessere astronomer og de nevnte naturlig anlagt bekymrede a la fru Petrell, er at i 2029 er det større risiko for at en astroide ved navn Apofis kan treffe Jorda. Astroidene bytter forresten navn til meteor underveis i sin bane mot Jorda. En meteor er altså en astroide som har begynt å brenne og lyse opp. Apofis er oppkalt etter en egyptisk dødsgud, og det lover ikke bra! Så se opp fredag den 13. om 21 år! Hvis Jens Stoltenberg ikke har avskaffet AFP- ordningen, kan jeg da være avgått med førtidspensjon og ha mulighet til å holde meg innendørs. Likevel velger jeg å tro at det er større risiko for at naboens sønn på nyervervede stylter raser inn gjennom vinduet enn en meteor.
Det som fascinerer meg mer er de såkalte sorte hullene. Nå har man oppdaget et nytt stort kjempehull som ligger tre milliarder lysår unna. Det sier meg ikke en dritt, men i følge Einsteins relativitetsteori kan man ikke snakke om avstand (rom) uten å snakke om tid. (Men man kan jo selvsagt som hovedpersonen i Erlend Loes roman Doppler gi blanke i begge deler)
Det jeg lurer litt på (bare litt, det gir meg ingen furer i pannen) er hvordan to sorte hull kan kretse om hverandre, noe som faktisk er tilfellet. Og det andre jeg lurer på er hvordan man kan måle volumet på et slikt sort hull, for det kan man faktisk. Faktum er at det slett ikke er noe hull, men blir kalt det fordi det er så langt unna at vi ikke kan se det, og selv lyset blir dratt inn i det... På tide å tenke på noe annet. Det finnes jo tusenvis av de mest vidunderlige skapninger på Jorda. Likevel står mennesket og stirrer opp mot verdensrommet og føler seg ensomt.
Sorte hull finnes også i tekster, husker jeg Bjarte Breiteig (en for mange ukjent forfatter) skrev i en artikkel for noen år siden. Jeg husker jeg syntes det var en fin metafor for det uutgrunnelige og uforklarlige ved noen tekster, eller kanskje "det uutsigelige" som Welhaven kalte det. Det er vel neppe en beskrivende betegnelse på krimromanene til Stig Larsson, men jeg må si at nivået hevet seg på de neste fire hundre sidene! Jeg ble dratt med i oppklaringen av en mystisk forsvinning og avsløringer av kriminelle børshaier. Dessuten likte jeg at hovedpersonene drikker kaffe på en måte jeg liker,mellom slagene. Jeg angrer på at jeg ikke leste "Menn som hater kvinner" på svensk, for jeg tror noe av den språklige egenarten forsvinner i en oversetting, uansett om den er god.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar