Katastrofefysikk

..."Utsikten gjorde meg trist, men jeg tenkte at alle vel ble litt triste når de støtte på et vilt, utstrakt stykke av jorden som lå badet i lys og tåkedis, blikkstille og uendelig. Menneskets vedvarende tungsinn, kalte pappa det. For man kunne ikke unngå å tenke, ikke bare på dem som manglet mat og rent vann, på det sjokkerende høye antall voksne analfabeter og den lave levealderen i forskjellige utviklingsland, men også på hvor mange mennesker som, akkurat i dette øyeblikk ble født. Og hvor mange som døde. Og at du, i likhet med noe sånt som 6,2 milliarder andre, ganske enkelt befant deg et sted mellom disse to dagligdagse milepælene, milepæler som syntes å være av stratosfærisk betydning i det øyeblikk de fant sted, men som sett i en sammenheng, som Hichrakers 2003-utgave av Verdens geografiske fakta eller M.C. Howards Å finne kosmos i et sandkorn: Universets naivitet (2004) ble til helt vanlige, alminnelige hendelser. Samme hvor forslitt denne tanken var, så fikk den deg til å føle at livet ikke var mer verdt enn en furunål"...

Dette er et utdrag fra Utvalgte emner i katastrofefysikk. Her en passasje med alvorlige eksistens- filosofiske betraktninger gjort på en av den sytten-atten år gamle hovedpersonens sjeldne utflukter i naturen. Resten av handlingen foregår stort sett i mer urbane strøk, innendørs, og det som er det morsomme er hvordan virkeligheten tolkes og fordreies i den unge jentas hode. Språket er enkelt og kronglete på samme tid, akkurat som teksten har både letthet og tyngde. Man finner en sjelden oppriktighet, men assosiasjonsrekkene og innfallene i sammenligningene er frodige og dristige og gjør til tider lesningen til en øvelse i konsentrasjon. Men det er verdt anstrengelsen.
Her en scene fra klasserommet:

..."Han sto ved siden av meg. Og da jeg begynte å tegne igjen, jeg begynte midt på arket med Ragings skinnsko (en brun sko med et ord skriblet på den ene siden, Mayhem ) bøyde Mr.Moat seg pussig nok ned så hodet hans var bare noen centimeter fra det hvite arket. Jeg kikket motvillig bort på ham, for det er ikke bra å se rett inn i ansiktet på en lærer, på samme måte som man ikke skal se rett på solen. For da er du dømt til å oppdage ting du kunne ønske du ikke hadde sett - søvn, føflekker, hår, rynker, en trælet eller misfarget bit med hud. Og så blir du oppmerksom på at det finnes en eddiksur sannhet ved disse fysiske detaljene, en sannhet du ikke vil kjenne til, ikke ennå, ettersom den vil berøre evnen du har til å følge med i timen, til å ta notater om kråkefotmosens mange forplantningsstadier og hvilket år det var Slaget ved Gettysburg fant sted (July 1863) "...

Så... løp og lån!