"It was on a Thursday, I remember it too well"

..."Hvorfor skal ikke vi lide, når det er så mye lidelse til"... Dette var Ruth Maiers siste hilsen på en lapp som ble smuglet ut til Gunvor Hofmo da hun mot sin vilje forlot Oslo i fangeskipet "Donau" 26.november 1942. Deportert og gasset i hjel i Auschwitz 1. desember samme år, 22 år gammel.

Jan Erik Vold har utgitt et utvalg fra brev og dagbøker til denne bemerkelsesverdige kvinnen, som jeg inntil nå har kjent til som Gunvor Hofmos gåtefulle, jødiske venninne. Det har vært antatt at hun har vært en muse i Hofmos dikterliv, og at den traumatiske hendelsen har vært opphavet til hennes senere sinnslidelse. Denne oppfatningen svekkes etter lesningen av dagbøkene, og forholdet dem i mellom mindre mytisk, mer menneskelig. For menneskelighet er noe jeg sitter igjen med som en slags overskrift på Ruth Maiers liv. Hun framstår som en sammensatt person; en intellektuell, men samtidig sterkt følsom. Hun har en intens livsvilje og høye forventninger til livet og til seg selv. Hun vil så inderlig utrette noe, bruke seg selv til noe som er større, få barn. Hun kom alene som flyktning til Norge som attenåring etter at familien var blitt splittet. Tanken var at hun skulle gjenforenes med moren, mormoren og søsteren som var flyktet til England. Drømmen var at de alle skulle komme seg til USA, noe som ble en umulighet da Norge også ble invadert. Hun drives av en sterk lengsel etter samhørighet, kjærlighet og nærhet, noe hun opplevde da hun ble kjent med Gunvor Hofmo. Kanskje ble vennskapet for intenst for Gunvor, kanskje ble det for vanskelig å stå fram og å leve sammen som lesbisk. Vi får ikke vite alle svarene, og kanskje finnes det ikke ett svar. Det som i hvert fall er nytt for meg er at de to ikke hadde et like nært vennskapsforhold de siste månedene før Ruth Maiers deportasjon, noe Ruth sørget over. Kanskje var det anger og skyldfølelse som drev Gunvor til vanvidd i årene som fulgte.

Møte
Slik en regnvåt kveldsstund
kjenner du det er henne,
en jødisk venninne de drepte,
hun hvis lik de lot brenne
sammen med tusen andres.

Du vet bare at hun er her
og ser henne uten å se
og kjenner det brune blikket
legge seg kjølig som sne
over din rådløse sorg.