Det store alvoret

For de av oss som er litt tungsindige av natur er det ekstra nødvendig med mye humor i hverdagen. For en del år tilbake spurte jeg en venn av meg hvordan han alltid kunne være i så godt humør, for han gikk alltid rundt og plystret. Han svarte meg at det slett ikke forholdt seg sånn at han alltid var i godt humør, men at han plystret for å holde de tunge tankene borte. Det er kanskje slik at de vi oppfatter som humørspredere ikke nødvendigvis er det "fra naturens side", men bruker humor som en motvekt. I dag ble jeg derimot minnet om "det store alvoret". En kollega var plutselig gått bort etter bare et par ukers sykdom. Det var en trist dag, med en høytidelig minnestund hvor elever og kollegaer uttrykte sin sorg. Den ubehagelige påminnelsen om at den ene dagen er vi her, den neste kan vi være borte. Jeg skrev forresten om dette her i bloggen for et par innlegg siden, da jeg siterte fra "Utvalgte emner i katastrofefysikk" Vi blir sørget over en stund, men hvor lenge blir vi husket, eller en del av noens bevissthet? Man kan lett bli motløs hvis man begynner å gruble så mye at man ser meningsløsheten i det hele. I stedet vil jeg anbefale tenkemåten til enkelte afrikanske kultrer, som sier man at en person er levende så lenge noen forteller historier om han. Kollegaen min var en mann med mange gode historier på lager som han gjerne delte med oss. Jeg håper for de kommende generasjoner at vi ikke glemmer kunsten å fortelle hverandre gode historier og på den måten holde hverandre levende, i hvert fall i hverandres minne.

Kjente jeg deg?
Kjente jeg deg
egentlig. Noe du aldri fikk sagt eller
vi lot ligge. Halv-
tenkte tanker. En skygge
som strøk over ansiktet.
Noe i øynene. Nei
jeg vil ikke tro det.
Men det kommer igjen. Natten
har ingen lyd,
bare rare tanker. Ord
som stiger opp av søvnen:
Kjente jeg deg?

Fra samlingen Rom 301 av Rolf Jacobsen