Litt diskresjon, om jeg må be.

Det er lang kø på apoteket . Lokalet er like lite som tettstedet det forsyner med alt fra anti-rynkekremer til hemorridesalver. Det er forresten ikke så langt mellom disse som man skulle tro - det finnes filmstjerner som bruker sistnevnte krem nettopp i ansiktet. Dette bruksområdet er visst ikke anbefalt av hudleger, men virkningen på kort sikt skal visstnok være bra. Det er snart min tur til å bli ekspedert, men i mellomtiden kan ikke ikke unngå å overhøre hva den overvektige damen som blir ekspedert i kassen ved siden av trenger hjelp til. Det er hun som selger poteter fra en bod utenfor Rema. Resepten hennes har tydeligvis kommet vekk, og hun må forklare hva slags tabletter det er hun skal ha. Hun kan ikke huske det vanskelige latinske navnet, så derfor må hun redegjøre for hva slags plager det skal hjelpe mot, slik at de lettere kan finne den. Jeg får en tiltagende trang til å synke gjennom gulvet. I mellomtiden er det lille lokalet overfylt, for folk på små steder føler seg ofte litt småugne og plaget. Det er min tur. Jeg kjenner blikkene i nakken og ørene som spisses: "En pakke Paracet, takk".