Mørketid? Nei, lystid!

Overskriften er dagens glade budskap til oss som syns det er tungt med mørketid. La oss heller kalle det lystid - det er denne tiden av året vi har tid og ro til å tenne lys. Kanskje vi til og med kan tenne et lys for noen vi bør tenke litt ekstra på. Det ligger mye makt i språket, på godt og vondt. Noen lingvister er opptatt av at språk er handling. Så hvis vi velger å bruke ordet lystid i stedet for mørketid, er det en språkhandlig. Vi snur en kjedelig situasjon til noe fint. Det var en mail fra en god venninne i dag som satte meg på tanken: "Håper du får en fin dag i adventsmørket (les:lyset)".

Jeg har nettopp lest biografien til Ayaan Hirsi Ali; "Mitt liv, min frihet". Den frittalende somalisk-nederlandske politikeren som lagde en islamkritisk film sammen med regissøren Theo van Gogh. Sistnevnte ble drept på åpen gate på lyse dagen, med et trusselbrev til Ayaan dolket fast i brystet. Da jeg hadde lest boka ferdig, slo det meg at det egentlig er sjelden at bøker får meg til virkelig å tenke etter og å tenke om igjen. Så mye gjorde Ayaans fortelling med meg at det fikk meg til å lese den siste boka til Hege Storhaug; "Tilslørt. Avslørt. Et oppgjør med norsk naivisme". En gedigen nedtur. Ikke bare er boka dårlig skrevet, men den mangler det som gjør den førstnevnte boka til et betydelig innlegg i samfunnsdebatten: klokskap.