Krisepedagogikk og pedagogisk vrede

Etter ulykker hvor flere mennesker er innblandet, får de rammede ofte tilbud om krisepsykiatri. Etter bunker med nynorske stiler fra avgangsklasser i videregående skole, som også kan kalles en ulykke, har jeg vurdert å sette inn det jeg vil kalle for krisepedagogikk. Språket ligner ikke på nynorsk - ja, det ligner faktisk ikke grisen. Her gjelder det å bruke anerkjente - og mindre anerkjente metoder, som pisk og gulrot. Dette er sannsynligvis typen elever som er det den moderne pedagogikken kaller kinestetisk anlagt. De lærer best ved å gjøre og å bruke kroppen. Hvordan gjøre nynorske bøyningssystemer og setningsbygging spør du kanskje? Det er det jeg også spør meg. For her snakker vi ikke om å skrive med en penn på et ark. Nå er det kanskje min tur til å trenge krisepedagogikk. Ingemar Bergman var en stor mann, men ikke så moderne i sine pedagogiske metoder som regissør. Han snakket om noe han kalte pedagogisk vrede. Jeg tror jeg forstår hva han mener. Det gjelder bare å ikke la det gå for langt, så man ender opp som Elias Rukla i Dag Solstads roman Genanse og verdighet. Han forlot skolen for siste gang i det han slo paraplyen i filler mot drikkefontenen og ropte meget stygge ord til en tilfeldig kvinnelig elev.