Gro Grinebiter

Innimellom har jeg lurt på hvor Gro er blitt av i den norske offentligheten. Jeg vet at hun visstnok bor i Nice, men likevel - vi har da moderne kommunikasjonsmidler. Sjelden eller aldri kommenterer hun politiske utspill eller andre begivenheter, i motsetning til Kåre Willoch, som aldri har sagt så mye fornuftig som etter at han sluttet i politikken. Men SÅ plutselig denne uka har Gro fått medias oppmerksomhet. Legen og den tidligere generaldirektøren for Verdens helseorganisasjon kritiseres fra norsk hold for å ha gått til sengs med sukkerfienden; Pepsi. Det er da jeg så Gros reaksjon på kritikken at jeg tenkte at jeg aldri mer skal si at jeg savner henne på TV. Jeg husket plutselig hvor arrogant og spisst hun kunne svare journalistene. Glemt var ordene fra den berømte nyttårsstalen der hun proklamerte slagordet "det er typisk norsk å være god" - en slags mini-antijantelov. Nå hadde pipa fått en annen låt, i det hun glefser at dette var typisk norsk, så norsk som det kunne få blitt, å stille spørsmålstegn ved hennes engasjement i Pepsi. Er dette et utslag av janteloven igjen? Unner vi ikke hverandre noen lettjente penger? Jeg tror faktisk det er ideologiske motiv som ligger bak indignasjonen. Dobbeltmoral stinker, og det kan vel kalles dobbeltmoral når man er motstander og kritiker av et fenomen helt til man selv kan øyne muligheten til å tjene penger på det? Da er det at selvrettferdiggjøringsmaskineriet setter i gang. Og kjære Gro; litt mer humor og selvironi hadde ikke skadet, verken den gang eller nå.

Over til noe som er mye hyggeligere å se på TV: Det er ikke ofte jeg følger med på en serie som jeg virkelig gleder meg til, men nå går Jane Eyre. Bøkene om denne viljesterke og lidenskapelige unge kvinnen var tilfeldigvis de første bøkene jeg lånte da jeg var gammel nok til å låne bøker på bibliotekets voksenavdeling. Jeg tror jeg valgte dem fordi de hadde den fineste bokryggen. Jeg ble betatt av innholdet også, men da jeg så at det skulle gå som serie på TV nå, kunne jeg ikke huske noe av handlingen. Det er forståelig at det var populær ungpikelesing: ung, fattig, guvernante forelsket i husets uoppnåelige herre. Så viser det seg at forelskelsen er gjengjeldt, men han har mørke hemmeligheter. Det var den gang kjolene skapte kvinnene og hestene var et framkomstmiddel. Det virker kanskje litt klissete når jeg ser det på trykk, men like fullt skal jeg få med meg siste episode i kveld.