"Det är synd om människan"

I går var jeg på teater og så "Drapene i Aalst". Stykket er dessverre ikke fri diktning, men bygger på den grusomt sanne historien om et foreldrepar i Belgia som drepte sine to små barn. Jeg vurderte om jeg skulle orke å se forestillingen, men ettersom jeg hadde med elever kunne jeg ikke bare la være. Hvordan orker skuespillerne å leve seg inn i slike grusomheter? Ane Dahl Torp var endatil gravid. Det må ha vært en påkjenning. Men skuespillerprestasjonene til Ane Dahl Torp og Aksel Henie var imponerende, og regien så naken og uten effekter som den kunne blitt. Dennis Storhøis stemme som en usynlig aktor var mer enn nok. Det som maler igjen og igjen i publikums tanker er nok hvordan tilsynelatende helt vanlige mennesker kan få seg til å begå slike grusomheter. Det verste av alt; å drepe sine egne barn! Til og med dyrene beskytter avkommet sitt med livet som innsats. Vi vil aldri finne et tilfredstillende svar på dette ondes problem. I vår tid har vi lett for å psykologisere og komme med lettvindte forklaringer, men det holder ikke. Dette er riktignok mennesker som er ødelagte, skadet for livet av sin egen oppvekst, men det er det skremmende mange som er - uten at de dermed er i nærheten av slike uhyrlige handlinger. Det har kommet enkelte innvendinger mot at dette skulle settes opp som teaterstykke: Ville det ikke være å spekulere i andres ulykke og gjøre det om til underholdning, var argumentene. Det er et legitimt spørsmål. Det minner om en utstilling som en fotograf hadde for et par år siden om overgrep, barnearbeid og andre fæle ting som barn i Sør-Amerika blir utsatt for. Dette vakte en lignende etisk debatt som vi bør ta. Min konklusjon er at vi bør orke å lage teater, og ta bilder, selv om det får oss til å gråte og kanskje trang til å kaste opp. I Strindbergs skuespill "Et drömspel" blir guden Indras datter sendt til jorden for å se hvordan det står til med menneskene. Det høres så mye klagerop derfra at Indra ville undersøke dette nærmere. Indras datter kan konstatere, etter å ha levd en tid blant menneskene at "Livet är ondt. Det är synd om människan". Livet er heldigvis ikke bare ondt, i hvert fall ikke for alle. Vi trenger kanskje ikke å være så redde for å se det onde i hvitøyet en gang i mellom og ta det triste helt ut, f.eks. gjennom et teaterstykke. Aristoteles mente det var en god ting, det han kalte katharsis; tilskuerens egne følelser får utløp gjennom tragedien, slik at denne fungerer som en slags renselse, eller ventil. Så kan vi gråte for disse to ulykkelige barna i Aalst og alle andre uskyldige barn som har det vondt. Så blir minnet om dem hedret - i hvert fall en stund.
Jeg avslutter med det tristeste diktet jeg vet om, av "mørkets sangerske" Gunvor Hofmo:

Natten
I tomme gater vandrer
et barn som er blitt blindt,
og rører ved ditt vindu
så sagte og så lint.

Det kryper inn i rommet
og puster ved ditt kinn,
og smertene de sover
i duft og kjølig vind.

Dets kolde fine hender
er rede til å gi
en gave som er glemt alt
når mørket er forbi:

Dypet bakom bilder
og ømhet uten bunn,
ensomhet som flammer
uten mæle, uten munn.

Itomme gater plystres
en ensom melodi,
og det du tror er natten,
er et barn som går forbi.