Krigsretorikk

Da jeg vokste opp, var vi redde for at det skulle bli atomkrig. Tenk om Bresjnev kom til å "trykke på den røde knappen"! For det var det vi trodde, at atomkrigen bare var "et tastetrykk unna" så og si, selv om dette var før pc ´n s tid. Det kunne jo til og med være an han gjorde det ved vanvare, bare kom borti den, liksom, for det var jo ikke sikkert at han alltid var helt edru, engang. Russere var jo ikke til å stole på, og det var enda før Boris Jeltsin sjanglet foran kameraene. Det falt oss forresten ikke inn at amerikanerne kunne komme nær knappen, men det var jo før Bush sin tid. Vi var opptatt av miljøvern også, men det var ikke miljøødeleggelsene som var den store trusselen, det var mer på hobbybasis. Palestinaskjerfet signaliserte en samlet protest og kampvilje. Gikk man med det, var man mot det meste av det som var verdt å bekjempe, som for eksempel atomkrig. "Nei til atomvåpen" har snart 30-års jublileum, og antall medlemmer har sunket i takt med antall atomvåpen i verden. På et tidspunkt under den kalde krigen fantes det 70000 atomvåpen, mens det i dag er nede i mellom 30 og 40000. Jeg vet ikke om det er takket være palestinaskjerf og buttons, og jeg vet heller ikke om jeg er helt beroliget av antallet når man vet hvilke skader ett eneste av disse våpnene kan gjøre.

I dag er ikke norske barn redde for atomkrig. De er redde for at Jorda skal bli ødelagt av CO2 -utslipp, men de er mest redde for at foreldrene deres skal skille seg. Det er ikke bare å melde seg inn i organisasjonene "Nei til skilsmisser". På 70-tallet var det ikke så mange skilsmisser ennå, så vi hadde tid til å bekymre oss for bomber. Det er helt menneskelig å være opptatt av de nære ting, men når jeg møter unge mennesker i dag som ikke får noen krigsassosiasjoner når de hører ordet Hiroshima, blir jeg bekymret.

Kanskje en av grunnene til at vi er redde for krig lenger er at ordet nesten er gått ut av bruk, i hvert fall om tilstander av det som folk flest forbinder med ordet, og som i følge ordlista er:

våpenkamp mellom to el. flere stater el. folkegrupper k- og fred / erklære, føre k- / det brøt ut k- mellom de to statene / dra i, falle i k-en / borgerk-, geriljak-, verdensk- / atomk-, stillingsk- / i k- og kjærlighet er alt tillatt


I dag kunne jeg lese i avisa at tyrkiske styrker har invadert Nord-Irak for å slå ned den kurdiske PKK-geriljaen. Selv om de ruller inn med tanks og grensestasjonene er blitt bombet, kalles det hele en "militær aksjon" og "sammenstøt". Vi ser den samme språkbruken i forbindelse med Irak-krigen, krigen i Afghanistan og vi så det i Gulf-krigen, som de fleste av oss allerede har glemt. For å bagatellisere krigshandlingene brukes språklige dempere, eller rene eufemismer (eg.'ord med godt rykte') som innebærer en formildende el. forskjønnende omskrivning for noe som virker støtende og ubehagelig når det uttrykkes direkte, f eks 'gå bort' for 'dø' . Når Bush bruker uttrykket "we delivered the goods", så mener han å bombe en landsby. Ordet krig blir derimot ofte benyttet i andre sammenhenger, som priskrig mellom pc-leverandører, den grønne krigen som kjedebutikken Kiwi gikk i spissen for, som skal gi folk gode matvaner. "Det ble ingen krig på sildemøtet i Ålesund fiskerforening tirsdag. Svært få sildefiskere møtte på møtet som var lukket for pressen" - slik ungikk vi heldigvis den store sildekrigen i Ålesund!
Vi står derimot foran vårens store lønnskrig, og LO og NHO pusser våpnene. Krigsmetaforene har invadert oss, for å bruke VG-språk. De store og avgjørende slagene står på foballbanene, og så ser det også ut som en slagmark etter at supporterne har gjort sine herjinger.