Da klokka klang, så fort vi sprang og ingen sto igjen og hang..

Alle mener noe om skole. Noen fordi de jobber der, andre fordi de har barn der og resten fordi de en gang har gått der. Vår alles Jens mente noe om skole i nyttårstalen sin - ikke bare fordi han er statsminister, men fordi han selv har skolebarn. Han etterlyste de faste rammene i en klasse og mindre frihet og ansvar pålagt enkelteleven. Det er ikke bare Jens som kritiserer skolen for å ha for løse rammer, utydelige grenser og manglende arbeidsro. Han bør ta med seg partiet og regjeringskameratene på kammerset og bli enig med seg selv om hva slags skolepolitikk de egentlig står for. Signalene peker nemlig i alle retninger. Ellers vil Frp vinne velgere nok en gang på grunn av andres utydelighet. Det er undersøkelser blant elever som viser at tre av ti syns det er for mye støy til at de kan lære noe som helst. Vi må begynne å ta elevene på alvor ved å stille krav til dem. Det er ikke synd på dem for at de må gå på skolen - det er et privilegium. Nylig så jeg filmen Coach Carter med Samuel Jackson - en film som burde være obligatorisk for alle lærerstudenter, i tillegg til Dead poets society. På hver sin måte, fordi elevene er forskjellige, tar disse to lærerne elever på alvor ved å oppdra dem til mer enn pene manerer.

I 1880-åra skrev Alexander Kielland romanen Gift, som handler om lille Marius som pugget seg i hjel på død kunnskap. I 1955 fikk vi romanen om Jonas fra Jens Bjørneboe. Begge romanene kom med sviende, berettiget samfunns - og skolekritikk. Kanskje det er på tide med en kritisk skoleroman igjen? Hva med en roman om lille Martine som gikk ut av skolen med dårlige karakterer og svekket selvtillit, fordi hun gikk i en klasse med en gjeng rabiate gutter som fikk råde grunnen alene. Dessuten fikk de ikke vikar hvis læreren var syk, for det skulle spares penger. Margareth Olin har lagd filmen Ungdommens råskap - nå går utfordringen til forfatterne; kom igjen Carl Frode Tiller eller Trude Marstein!