Søndag

Aldri er byen så stille som på en søndag formiddag i sol. Nesten ikke biler, nesten ikke folk. Bare en og annen eldre herre som spaserer med hunden. Gamle folk er tidlig oppe, sånn er det bare. De vil helst ha gjort unna gjøremålene før middag, og middag det er senest ett. Over bybrua var én tydelig på vei hjem fra fuktig lag, men han forstyrret ingen. Kirkeklokkene kimet som om de hardnakket ville lokke folk til Guds hus, til tross for at de fleste ikke bryr seg.

Enkelte stemninger eller hendelser kan ha den effekten på oss at det "åpner seg en sjakt ned til barndommen", som det heter i romanen (og filmen!) "Populærmusikk fra Vittula". For fortelleren der er det opplevelsen av å slikke på jern når det er kuldegrader som sender han ned i barndommen der moren må hjelpe han løs fra dørhåndtaket med lunkent vann. For meg i dag var det kirkeklokkenes klang som sendte meg tilbake til søndagsskolen. Jeg tror ikke jeg gikk der så lenge, men jeg husker lukten i kirken og fasinasjonen av den høytidelige stemningen. Men det var nok klistremerkene vi fikk for frammøte som lokket mest.
Da jeg nådde gågata, møtte jeg en ungeflokk som var på vei til koranskole. Ved parken, vegg i vegg med den katolske kirken,hadde en livlig flokk ungdommer som så afrikanske ut samlet seg utenfor lokalet. Dermed har vi fått bekreftet: søndagsskolen lever videre.