Ytringsfrihet?

En blogg er et av mange mulige steder å ytre seg i vår mangfoldige medieverden. Hvor mange som leser det kan selvsagt variere, men det spennende er at potensielt har "alle" muligheten, både til å lese og til å kommentere. Aldri har muligheten til å ytre seg vært bedre, og aldri har kanalene vært flere, men er det slik at "hver mann sin kanal" faktisk er en styrking av demokratiet? Det er lett å sitte og pludre på bloggen, eller på facebook, men tør vi å stå opp og si i fra når det virkelig gjelder?

Vi vet f.eks. at ansatte vegrer seg for å gå offentlig ut med kritikkverdige forhold ved arbeidsplassen, eller gi uttrykk for sine synspunkter om det kommunale/ fylkeskommunale styre og stell, blant annet av frykt for represalier. Dette er et problem for det norske samfunnet. Ikke alene fordi offentlig ansatte unnlater å ta i bruk sine demokratiske rettigheter, men også fordi den offentlige debatten blir fattigere. Før var blant annet rektorenes stemme i lokalsamfunnet en selvfølgelighet. I dag ser man at færre og færre uttaler seg offentlig om skole og skolepolitikk. Det er ikke tilfeldig, men et resultat av munnkurv fra rådmenn og andre høyere (fylkes)kommunale instanser.


” All kritikk og all debatt er av det gode. Det er slik lokaldemokratiet fatter gode beslutninger” (Jørn Rattsø, sosial- og økonomiprofessor)

Vi er oppdratt til å tro at vi lever i et demokrati, og selvsagt gjør vi det i en overordnet betydning, men lokaldemokratiet helt ned til den enkelte organisasjon har fått betydelig dårligere kår under den sakalte New Publish Management filosofien. Denne lederstilen er preget av en sterk administrativ toppledelse, som vektlegger stor grad av lojalitet. Det kan nok i mange tilfeller være effektivt for å få ting gjort og for å gjennomføre endringer, men det er betenkelig hvis kravet om lojalitet er rettet mot lederen og ikke til virksomheten. Og hvis i tillegg uenighet og kritikk blir forvekslet med illojaltiet - da er det grunn til å rope et varsko!